I riket av kvanteinformasjon er konseptet med kvantetilstander og deres tilhørende amplituder grunnleggende. For å ta opp spørsmålet om amplituden til en kvantetilstand må være et reelt tall, er det viktig å vurdere kvantemekanikkens matematiske formalisme og prinsippene som styrer kvantetilstander.
Kvantemekanikk representerer tilstanden til et kvantesystem som bruker et matematisk objekt kjent som en bølgefunksjon eller tilstandsvektor, typisk betegnet med (psi) (psi) eller (ket{psi}) i Dirac-notasjon. Denne tilstandsvektoren ligger i et komplekst vektorrom kalt Hilbert-rom. Elementene i dette rommet, tilstandsvektorene, er generelt funksjoner med kompleks verdi.
Amplituden til en kvantetilstand refererer til koeffisientene som vises i utvidelsen av tilstandsvektoren i form av et valgt grunnlag. For et kvantesystem beskrevet av en tilstandsvektor ( ket{psi} ), hvis vi uttrykker denne tilstanden i form av en basis ( { ket{phi_i} } ), har vi:
[ ket{psi} = sum_i c_i ket{phi_i} ]Her er (c_i) de komplekse amplitudene assosiert med basistilstandene (ket{phi_i}). Disse amplitudene ( c_i ) er generelt komplekse tall. Dette er en direkte konsekvens av kravet om at det indre produktrommet skal være komplett og å imøtekomme prinsippene om kvantesuperposisjon og interferens.
Amplitudenes komplekse natur er viktig av flere grunner:
1. Superposisjonsprinsipp: Kvantemekanikk gir mulighet for superposisjonering av tilstander. Hvis (ket{psi_1}) og (ket{psi_2}) er to gyldige kvantetilstander, vil en hvilken som helst lineær kombinasjon ( alfa ket{psi_1} + beta ket{psi_2} ), der ( alfa ) og ( beta ) er komplekse tall, er også en gyldig kvantetilstand. De komplekse koeffisientene ( alfa ) og ( beta ) representerer amplitudene til de respektive tilstandene i superposisjonen.
2. Sannsynlighetstolkning: Sannsynligheten for å måle et bestemt utfall i et kvantesystem bestemmes av amplitudens modulus i annen. Hvis (c_i) er amplituden til en tilstand (ket{phi_i}), er sannsynligheten (P_i) for å måle tilstanden (ket{phi_i}) gitt av:
[ P_i = |c_i|^2 = c_i^* c_i ]hvor ( c_i^* ) er det komplekse konjugatet av ( c_i ). Denne sannsynligheten må være et reelt tall mellom 0 og 1, men selve amplituden ( c_i ) kan være kompleks.
3. Interferenseffekter: Amplitudenes komplekse natur er avgjørende for å beskrive interferensfenomener. Når to eller flere kvantebaner interfererer, er den resulterende amplituden summen av de individuelle amplitudene, og faseforskjellen mellom disse komplekse amplitudene fører til konstruktiv eller destruktiv interferens. Dette er et grunnleggende aspekt ved fenomener som dobbeltspalteeksperimentet.
4. Unitær evolusjon: Tidsutviklingen til en kvantetilstand styres av Schrödinger-ligningen, som involverer den Hamiltonske operatoren. Løsningene til denne ligningen er generelt komplekse funksjoner. De enhetlige operatorene som beskriver evolusjonen bevarer normen til tilstandsvektoren, men kan endre dens fase, og dermed kreve at amplitudene er komplekse.
For å illustrere disse punktene, tenk på et enkelt eksempel på en qubit, den grunnleggende enheten for kvanteinformasjon. En qubit kan være i en superposisjon av basistilstandene ( ket{0} ) og ( ket{1} ):
[ ket{psi} = alfa ket{0} + beta ket{1} ]Her er ( alfa ) og ( beta ) komplekse tall slik at ( |alfa|^2 + |beta|^2 = 1 ). Denne normaliseringsbetingelsen sikrer at den totale sannsynligheten for å finne qubiten i enten tilstand (ket{0}) eller (ket{1}) er 1. Den komplekse naturen til ( alfa ) og ( beta ) tillater en rik struktur av kvantetilstander og er avgjørende for kvanteberegning og informasjonsbehandlingsoppgaver.
Tenk for eksempel på Hadamard-porten, en grunnleggende kvanteport som brukes til å skape superposisjonstilstander. Når den brukes på basistilstanden ( ket{0} ), produserer Hadamard-porten tilstanden:
[ ket{+} = frac{1}{sqrt{2}} (ket{0} + ket{1}) ]Her er amplituden for både ( ket{0} ) og ( ket{1} ) ( frac{1}{sqrt{2}} ), som er et reelt tall. Men hvis vi bruker Hadamard-porten til staten ( ket{1} ), får vi:
[ ket{-} = frac{1}{sqrt{2}} (ket{0} – ket{1}) ]I dette tilfellet er amplituden for ( ket{1} ) ( -frac{1}{sqrt{2}} ), som fortsatt er reell. Ikke desto mindre, vurder en faseport, som introduserer en kompleks fasefaktor. Faseporten ( R(theta) ) virker på en qubit-tilstand (ket{psi} = alfa ket{0} + beta ket{1}) som følger:
[ R(theta) ket{psi} = alfa ket{0} + beta e^{itheta} ket{1} ]Her er ( e^{itheta} ) et komplekst tall med enhetsmodul. Denne operasjonen viser tydelig at amplituden til tilstanden (ket{1}) kan få en kompleks fasefaktor, og understreker nødvendigheten av komplekse amplituder i kvantemekanikk.
Vurder dessuten fenomenet kvantesammenfiltring, der tilstanden til en partikkel er iboende knyttet til tilstanden til en annen, uavhengig av avstanden mellom dem. En sammenfiltret tilstand av to qubits kan representeres som:
[ ket{psi} = frac{1}{sqrt{2}} (ket{00} + e^{iphi} ket{11}) ]Her er (e^{iphi}) en kompleks fasefaktor, som viser at den relative fasen mellom komponentene i den sammenfiltrede tilstanden er viktig for å beskrive sammenfiltringsegenskapene.
I kvanteberegning er bruken av komplekse amplituder uunnværlig for implementering av kvantealgoritmer. For eksempel er Shors algoritme for faktorisering av store heltall og Grovers algoritme for ustrukturert søk begge avhengige av interferensen av komplekse amplituder for å oppnå sin eksponentielle hastighet i forhold til klassiske algoritmer.
Nødvendigheten av komplekse amplituder er også tydelig i sammenheng med kvantefeilkorreksjon. Kvantefeilkorrigerende koder, for eksempel Shor-koden eller Steane-koden, koder logiske qubits til sammenfiltrede tilstander med flere fysiske qubits. De komplekse amplitudene i disse kodene sikrer at feil kan oppdages og korrigeres uten å kollapse kvanteinformasjonen.
Amplituden til en kvantetilstand trenger ikke være et reelt tall. Den komplekse naturen til kvanteamplituder er et grunnleggende aspekt ved kvantemekanikk, som muliggjør beskrivelse av superposisjon, interferens og sammenfiltring. Bruken av komplekse tall er avgjørende for den matematiske konsistensen av kvanteteori og praktisk implementering av kvanteinformasjonsbehandlingsoppgaver.
Andre nyere spørsmål og svar vedr EITC/QI/QIF Quantum Information Fundamentals:
- Hvordan fungerer quantum negation gate (quantum NOT eller Pauli-X gate)?
- Hvorfor er Hadamard-porten selvvendbar?
- Hvis du måler den 1. qubiten til Bell-tilstanden på en bestemt basis og deretter måler den andre qubiten i en basis rotert med en viss vinkel theta, er sannsynligheten for at du får projeksjon til den tilsvarende vektoren lik kvadratet av sinus til theta?
- Hvor mange biter av klassisk informasjon vil være nødvendig for å beskrive tilstanden til en vilkårlig qubit-superposisjon?
- Hvor mange dimensjoner har et rom på 3 qubits?
- Vil målingen av en qubit ødelegge dens kvantesuperposisjon?
- Kan kvanteporter ha flere innganger enn utganger på samme måte som klassiske porter?
- Inkluderer den universelle familien av kvanteporter CNOT-porten og Hadamard-porten?
- Hva er et dobbeltspalteeksperiment?
- Er rotasjon av et polarisasjonsfilter ekvivalent med å endre grunnlaget for fotonpolarisasjonsmåling?
Se flere spørsmål og svar i EITC/QI/QIF Quantum Information Fundamentals